Dagens pensjonister har betalt regninga

Dagbladet hadde tidligere i april en lederartikkel som forsvarte reduksjonen i pensjonistenes kjøpekraft. Sylvia Labugt som er styreleder i Pensjonistforeninga ved UiT Norges arktiske universitet ga et svar på dette som er svært leseverdig.

Her kan du lese Labugts innlegg i sin helhet:

Underregulering av pensjon. Dagens pensjonister har betalt regninga

De meningene som Dagbladet gjør seg til talsmann for i lederen av 21.03, avslører både dumhet, uvitenhet og mangel på respekt for oss som på 60, 70 tallet og utover "bygde landet" og la grunnlaget for den velstanden som mange i dagens Norge tar som en selvfølge. Det er en velstand som mange av oss pensjonister aldri har hatt og aldri vil få. Det er for så vidt OK - vi er ikke vant med overflod. Men at noen seriøst kan heve at det er OK at pensjonistene skal gå ned i kjøpekraft, er en regelrett hån mot oss.
 

Dagens pensjonister har utført mange flere årsverk i sitt yrkesaktive liv
Følgende blir bl.a. sagt i Dagbladet i forannevnte leder, sitat: At pensjonistene får redusert kjøpekraft er en følge av pensjonsreformen, hvis fremste konsekvens var at framtidas pensjonister vil måtte stå mye lenger i arbeid for å få samme pensjon som dagens pensjonister.

Meningsbærere i denne debatten bør merke seg at dagens pensjonister fra 70 år og oppover, dersom de har jobbet 40 til 45 år, har utført mange flere årsverk enn det dagens 40, 50 åringer vil få.

For det første hadde vi lengter arbeidsuke. Historiske data forteller at i Norge ble det innført 42,5 timers arbeidsuke i 1968, i 1976 ble den satt ned til 40 timer, og først i 1986 ble det innført 37,5 timers arbeidsuke.  Riktignok var det store forskjeller mellom industri, privat næringsliv og det offentlige, bl.a. statsforvaltningen som nok var nede på 37,5 timer allerede på 1970-tallet en gang. Men for mange arbeidstakere blir det et anseleelig antall arbeidsår av dette.

Så hadde vi fire uker ferie fram til 2000, pluss Grodagen fra og med 1981. La oss bare for kalkylens skyld si at denne differansen (mellom 4 og 5 uker) varte i 35 år for dagens pensjonister. Det utgjør 35 uker mer arbeidstid.

I tillegg er det svangerskapspermisjon, som ble satt til 12 uker i 1977, og som først i 1995 ble utvidet til 52 uker. For to barn (norsk standard) utgjør dette 18 mnd. mer arbeid for dem/pensjonistene som fødte sine barn før 1995. Så bare på ferie og svangerskapspermisjon har min generasjon hatt omlag 2,2 år flere årsverk, og med lenger arbeidsuke kommer vi fort opp i 3 årsverk. Jeg tar selvsagt utgangspunktet i et enkelt eksempel (uten mange variabler)​, og jeg vet at dette ikke blir 100% korrekt.

I imidlertid og med respekt å melde bør ikke denne arbeidsinnsatsen honoreres med SMÅLIGHET som avkorting av pensjonene. Vi har nemlig allerede hatt et lengre arbeidsliv enn det en pensjonsalder på 67 år tilsier – fordi hvert årsverk representerte flere arbeidstimer
 

Innbetaling av pensjon
En annen liten detalj som jeg mener er viktig å ha i minne, er at for eksempel de av oss som jobbet i statsforvaltningen i alle år har betalt inn 2 % av sin lønn til pensjon. Så det er jo vitterlig betalt inn en betydelig andel av pensjonen i løpet av vår arbeidsinnsats – som allerede er større enn det generasjonene etter oss vil levere.


Konsekvenser av nedsatt kjøpekraft
Nedgang i kjøpekraft vil nødvendigvis redusere omsetning av varer og tjenester, og det gjør utslag på BNP. Dette kan være ille, men det som​ også vil skje, er at bidrag til humanitært arbeid vil gå ned. Jeg tror pensjonister generelt har et stort engasjement for nødlidende både internasjonalt og nasjonalt, men når man virkelig må begynne å revurdere budsjettet, vil​ også en slike poster bli kuttet. Virkelig synd, for veldedige organisasjoner trenger oss.


Andre påstander/synspunkter som fremmes i diskusjonene rundt den krevende pensjonistbølgen
Så er det en del andre synspunkter som mange ganger kommer fram i diskusjoner om pensjon og ikke minst pensjonister. Det blir hevdet med stor tyngde at etterkrigsgenerasjonen har levd i en konstant opptur, og når vi blir pensjonister, trekker vi stigen opp etter oss. Noe her er riktig i den forstand at vi så positivt på den økonomiske utviklingen, og vi hadde det OK. Men vi var jo aldri i nærheten av den velstanden som preger dagens Norge. Det var for eksempel ikke til å tenke på at man som enslig skulle ha råd til å kjøpe egen bolig. Man diskuterte det ikke engang, og gjorde heller ikke noe vesen av det.

En oversikt som ble presentert i Hus & Bolig i 2013 viste at man i 1985 brukte 87,5% av lønna på renter og avdrag, mens man i 2011 måtte ut med 68,6% for å bo. Selv om forholdet sikkert har endret seg noe, er dette trolig tilnærmet riktig i dag også - boligprisene har gått opp, men renten har gått ned. Men konklusjonen er imidlertid at man slett ikke hadde det flust på 1980 tallet. Likevel husker jeg dette som en periode da man var fornøyd, og jeg tenker at man den gang hadde et forbruk og en livsførsel som var tilnærmet miljømessig bærekraftig. Kanskje vi må tilbake dit? I alle fall bør ikke det største problemet i dag være at enslig ungdom i 20 årene ikke har økonomi til å kjøpe egen bolig.

bigstock-happy-senior-couple-with-lapto-111149168.jpg