Bedre rettigheter for pårørende – eller bare plikter?

NOU-en i sin helhet finner du HER. Bakgrunnen for at dette spørsmålet i det hele tatt reises er at mange flere pårørende forventes å få større omsorgsoppgaver i årene som kommer, samtidig som arbeidslivet trenger flere, ikke færre, yrkesaktive. NOU-en trekker fram at når samfunnet nå er, og i enda større grad kommer til å bli, avhengig av de pårørendes innsats, så kan dette i seg selv føre til at folk begynner å reduserer på arbeidstiden sin, pensjonerer seg tidlig, eller at de helt faller ut av arbeidslivet på grunn av tunge omsorgsoppgaver.

Blant forslagene som ligger på bordet er innføring av egne lønnede «pårørendedager», etter modellen av dagens ordning med retten til å få fri for å ta vare på syke barn.

Positive kommuner – men de pårørende tviler
I høringsrunden har mange kommuner uttrykt støtte til at pårørendes situasjon må styrkes , gjerne gjennom utvidede permisjonsrettigheter. Kommunene ønsker at det skal bli enklere for de pårørende å kunne yte omsorg, men påpeker også at det er viktig at slike omsorgsoppgaver ikke skal gå utover arbeidsinnsatsen i yrkeslivet.

Samtidig har andre aktører problematisert denne utviklingen. Pårørendealliansen har advart mot en «sakte overføring av ansvar» fra det offentlige til familiene. Organisasjonen påpeker også at mange pårørende faktisk ønsker å stå i jobb fordi arbeidsplassen fungerer som et viktig fristed. De mener derfor at hvis samfunnet gjør seg avhengig av at pårørende reduserer arbeidstiden, selv med permisjonsdager som foreslås i NOU-en, så skaper dette et forventningspress på de pårørende. Pårørendealliansen problematiserer at her kan det raskt bli en forventning om at pårørende skal fungere som gratis, døgnkontinuerlig arbeidskraft for velferdsstaten

Lovpålagte plikter kontra frivillig innsats
Etter norsk lov har foreldre et forsørgelses- og omsorgsansvar for egne barn. Når foreldre må være hjemme med syke barn, er permisjonsordninger og støtteordninger dermed en del av et allerede lovpålagt ansvar.

For voksne foreldre, ektefeller eller andre nærstående er situasjonen annerledes – her er det helse- og omsorgstjenestene som har et lovpålagt ansvar for å gi nødvendige tjenester. Ifølge kritikere av de nye forslagene kan det å begynne å sammenligne ansvaret for egne barn med ansvaret for egne foreldre skape en forventing fra samfunnet om at familien har det samme ansvaret for sine eldre voksne som for sine barn. Dette kan være utfordrende for personer som bor langt unna, som selv har dårlig helse, eller der det av ulike grunner er en svak eller ingen relasjon mellom eldre foreldre og voksne barn.

Det kan se ut som at NOU-en har lagt som forutsetning at norske familieforhold er preget av kjernefamilier med stort samhold og harmoni. Man ser helt bort i fra at dagens eldre og deres voksne barn har levd i en tid med historisk høye skilsmisserater, særkullsbarn, brutte relasjoner og nye familiekonstellasjoner. Utfordringene med å skulle fordele omsorgsansvar for en pleietrengende person mellom «dine, mine og våre barn», og eventuelle konflikter dette kan skape, berøres ikke i NOU-en. Heller ikke det faktumet at mange voksne barn har vokst opp med foreldre preget av rus, vold, psykisk sykdom eller grov omsorgssvikt velger NOU-en å berøre. I hvilken grad er det riktig å pålegge disse voksne barna et moralsk ansvar for å ta på seg omsorgsoppgaver som vil være skadelige for deres egen psykiske helse?

Baner vei for en ny plassering av ansvar?
Det er også en frykt for at nye rettigheter, slik som permisjonsdager, på sikt vil bane vei for nye forventninger til de pårørende. Når samfunnet først begynner å etablerer ordninger for at familien skal ta seg av oppgavene som velferdsstaten tidligere naturlig tok seg av, kan det oppstå en forventning om at familien er den enheten der hovedansvaret nå ligger.

Denne debatten handler derfor ikke bare om permisjonsrettigheter, men også om det helt grunnleggende spørsmålet: Skal omsorg for eldre og andre hjelpeavhengige voksne først og fremst være et offentlig ansvar, eller må familien ta en større og mer formalisert rolle av det som til nå har vært velferdsstatens ansvar?