De offentlige pensjoner: Det vil bli endringer!

Dagens offentlige pensjonister har egentlig ikke så mye å irritere seg over, økonomisk sett. Pensjonene er riktignok gjenstand for årlig underregulering, og det kan det klages på og det blir det klaget over. Og skattereglene kan man alltids klage over, for skatten har man alltid klaget på. Redusert formuesskatt og arveavgift er vel ikke verdt å nevne i denne sammenheng.

Tekst: Tore Lindholt

alt

De som i dag er offentlige pensjonister, kan nyte godt av en ordning som er lovbeskyttet. De som ennå ikke er blitt offentlige pensjonister, kan likevel ikke være trygge på at de vil kunne nyte godt av en like god ordning når de blir pensjonister, dvs. en ordning som vil gi en pensjon på 2/3 av sluttlønnen etter 30 års opptjening (bortsett fra levealderskorrigering).

Det er flere forhold som tilsier at det vil kunne komme endringer i pensjonsordningen for offentlige ansatte. For det første bør ikke pensjonsreformen av 2011 ses på som avslutningen på reformarbeidet. For folketrygdens ytelser gikk man ved denne reformen bort fra regelen om at de 20 beste inntektsårene skulle være bestemmende og over til en «alle års regel». For offentlige pensjoner har man ennå ikke fått noen «alle års regel», men den kan komme og det har i det siste skjedd noe som – etter hvert – kan gjøre det noe mer aktuelt.

Den sittende regjering har foreslått å heve aldersgrensen fra 70 til 72 år og fått flertall for det. Det er blitt mer enn antydet at aldersgrensen senere kan bli økt til 75 år. Når den gjennomsnittlige levealder har økt ganske mye, kan jo det synes rimelig. Og når en trekker frem ordet «aldersdiskriminering» kan det til og med synes som udiskutabelt riktig.

Men, og det er flere men man bør være oppmerksom på her. Heving av aldersgrensen vil kunne føre til at arbeidsgivere vil bli enda mer uvillige til å ansette mennesker i 55-60 års alder som de ikke vil kunne bli kvitt før de er 72 år. Dernest, vi som er pensjonister i dag, vet av erfaring at vi ikke var like effektive og utholdende i arbeidslivet da vi var 70 som da vi var i 50-årsalderen. Likevel nøt vi godt av at den pensjonsgivende lønn økte år for år og var på det høyeste da vi pensjonerte oss. Slik vil det ikke kunne fortsette om aldersgrensen (og pensjonsalderen) i yrkeslivet vil bli høyere. Mange eldre vil bli for dyre for arbeidsgiverne, og hvis man for å avhjelpe dette begynner å «alderskorrigere» lønnen i de siste yrkesaktive år, blir det ikke like attraktivt at pensjonen beregnes ut fra sluttlønnen. Det vil styrke argumentasjonen for at de offentlige pensjoner fastsettes etter en «alle års regel» og at regelen om 30 års opptjeningstid bortfaller.

Det her nevnte har, som nevnt, ingen særlig betydning for dagens offentlige pensjonister. Men for LOP som organisasjon for offentlige pensjonister – både dagens og fremtidens offentlige pensjonister – bør dette ha betydning. LOP bør i så måte ikke bare være en responderende høringsinstans, men en proaktiv interesseorganisasjon. Og det er mange flere problemstillinger å ta fatt i enn de jeg har tatt opp her, blant annet spørsmålet om privatisering og pensjon.

bigstock-Piggy-Bank-With-Retirement-Sav-82363931.jpg
@