Eldreomsorg

Av Per Rasmussen, leder i LOP Lillehammer

Rettighetssamfunnet – og taperen er? 

Aftenposten har i en rekke artikler satt søkelyset på hvordan vi som samfunn tar vare på våre eldste eldre, og da spesielt de som er på sykehjem og eldreinstitusjoner og ofte er demente, og det er ikke akkurat hyggelig lesning. Artiklene er godt dokumentert og sier med all tydelighet at denne gruppen er svært langt fra pallen for å snakke idrettsspråk.

Hvorfor? Det er sikkert flere årsaker til dette, jeg nevne fire som jeg synes er sentrale:

1.Vi har fått ett samfunn hvor rettigheter står sentralt og når det gjelder lønnsvilkår, barns rettigheter, dyrevelferd, kjøpsrettigheter eller behandlingsgarantier for å nevne noen.

Rettighetskravene frontes av sterke og svake pressgrupper ofte med god støtte i media - og resultatet er at prioriteringer i rettigheter vinner fram – og slår ut likebehandlingstankegangen vi er så stolte av-vi er ikke like mye verdt - og disse eldre har få pressgrupper/talspersoner bortsett fra festtalerer.

2.Vårt samfunn er mere og mere blitt ett selvbetjeningssamfunn og vi skal mestre alt på data fra skattekort til bestilling av tur med buss etc. og til

andre trivielle gjøremål - vi blir ett mestringssamfunn og uten nok support. Problemet for disse er de faktisk ikke har mulighet til å mestre - det å være dement og svært gammel gir få muligheter til å mestre selv om de vil - men de skal fortsatt ha ett verdig liv.

3. Det hevdes at eldreomsorg er for dyrt. Vi har ikke råd til slik omsorg. Da må vi ha med oss to forhold

-at pengene de siste år ikke har gått til de eldre, men i hovedsak til de under 67 år (og er de eldre?).

- at vi de siste år har bygget ned plasser på eldrehjem etc. til ca. 40.000. Det vil si at godt under 1 prosent av våre vel 5 millioner innbyggere er på slike institusjoner og det er et tankekors at dette er så urimelig dyrt.

4. Det er viktig å få fram at vi ikke må generalisere. Omsorgen er veldig forskjellig fra kommune til kommune og fra sted til sted og fra det suverene til det elendige. Det er ikke problemer med å finne ytterpunktene og disse framheves ofte avhengig av hva en ønsker å få fram. Kanskje vi er for lite flinke til å spørre de det gjelder: Hva vil de prioritere for å få et best mulig liv? Det er ikke bestandig det flotteste materielt er det beste.

Økonomi er så mangt, men vi er på ville veier i rettighetskampen når hunder har krav på lufting, men ikke eldre på institusjon.

Hvordan står det til i Lillehammer, Gausdal, Øyer og andre steder?