Er vi i ferd med å bli et eldrefiendtlig Norge?

Hele kronikken kan du lese her: https://www.e-pages.dk/adresseavisen/6323/article/1103393/28/1/render/?token=7452d23e8a0f67860626aa0f38986431&fbclid=IwAR25queR3qUv81vP9ixAy-DdqP1o4o_w_dXLi74pd3iaMRsTQjabTTjz8Io
 

Her har vi også i sin helhet gjenngitt teksten som er skrevet av Kjell Helland: 

Det er skapt en myte omkring dagens eldre som en byrde og belastning for samfunnet. Men slik er det ikke.

Spørsmålet kan reises når vi ser på debatten som nå har pågått gjennom en rekke år når det de gjelder de eldre og deres plass i dagens samfunn.

Vi blir flere og flere eldre, og den såkalte eldrebølgen kan skape vanskeligheter for «bærekraften» i norsk økonomi, heter det. De eldre utgjør tydeligvis et problem og er kostnadskrevende. Vi som eldre vil være skyld i at dagens velferdsordninger vil kunne få en negativ utvikling.

Spesielt har dette kommet til uttrykk fra mange i det politiske miljøet. Her bidrar med andre ord mange av våre politikere til å skape en «myte» omkring dagens eldre som en byrde og belastning for samfunnet. En «myte» som også har forplantet seg hos andre i landets befolkning. Men er det slik.

Her vil jeg minne om at dagens eldre har betalt inn til sin pensjon i hele sin yrkesmessige periode. Denne pensjonen de får utbetalt betaler de skatt og trygdeavgift av i likhet med de yrkesaktive.

Videre kjøper de mat, klær og foretar reiser av sin pensjon. I likhet med alle andre bidrar de til en næringslivsaktivitet i samfunnet som kommer alle til gode. I tillegg bidrar mange eldre gjennom frivillig arbeid som har stor betydning for mange organisasjoner og for samfunnet som helhet.

I 2017 ble det utført frivillighetsarbeid for til sammen 142 000 årsverk, og verdien av dette ulønnede arbeidet utgjorde 75 milliarder kroner, ifølge Statistisk Sentralbyrå.

Hvorfor da denne negative holdningen til de eldre? Er vi i ferd med å bli et eldrefiendtlig Norge.

Vi ser det i en rekke andre sammenhenger. I arbeidslivet ser vi gjerne når en bedrift skal slankes eller omorganiseres, at de tilbyr de eldste en pakkeløsning for at de skal slutte. I intervjusammenheng kalles ikke søkere som har passert 55 eller 60 år inn til intervju. Dette skjer både i private som statlige bedrifter. Dette er gjerne personer med høy faglig kompetanse og lang erfaring. Hvorfor har vi råd til å kaste vrak på disse?

Er det bare for at samfunnet etter hvert har skapt en holdning om at det kun er de unge som betyr noe? Vi ser det også i andre sammenheng, som at har du en reiseforsikring, så opphører ulykkesforsikringen i denne ved 75 år. Allikevel må du betale full reiseforsikring. Er ikke dette en diskriminering på grunn av alder?

Vi opplever det samme i politikken. Jeg har selv lang erfaring fra nominasjonsmøter. Her må det gjerne en «slåsskamp» til for å få en eldre inn på «sikker plass».

Vi ser det også på Stortingets sammensetning. Av 163 representanter er det kun 24 som er over 60 år, mens det er 99 representanter mellom 18 og 50 år. Hvorfor er ikke de politiske partiene villig til i større grad å satse på kompetanse og livserfaring. En skulle tro at dette er av vesentlig betydning for de mange vedtak som fattes, og som vil kunne ha avgjørende betydning for samfunnet som helhet.

I mange andre land tenker de annerledes. Ser vi til USA så er 66 av 100 i senatet over 60 år, og av de 435 representantene i representantenes Hus 198 over 60 år. Akkurat nå pågår valgkampen om å bli demokratenes kandidat til presidentvalget i høst.

Her finner vi Bernie Sanders på 78 år og Joe Biden på 77 år i hard konkurranse om å bli demokratenes kandidat. I et av verdens ledende land vektlegger de tydeligvis alder, kompetanse og livserfaring når de skal velge landets nye leder. Jeg skulle gjerne sett at våre politiske partier har valgt en leder over 70 år, men det er vel lite trolig. Da må nok samfunnets holdning til eldre mennesker endres radikalt.

Media er her heller ikke noe unntak. Her har vi også opplevd å bli betegnet som «gamlingene», selv om det som ble uttalt i utgangspunktet ikke hadde noe med alder å gjøre. I Norge virker det som om vi blir plassert i båser avhengig av hvilken alder vi har. Jeg vil våge den påstand at selv en 80 åring kan ha et like godt hode som en på 20 år. Kunnskaper har nødvendigvis ikke noe med alder å gjøre.

Norge har nylig fått sitt første eldreombud. I en pressemelding sier Bente Lund Jacobsen blant annet at «Jeg skal se på hvordan vi kan utnytte ressursene og løse utfordringene med en voksende eldregenerasjon.

Dette må settes på agendaen i samfunnsdebatten.» Slik situasjonen er blitt i Norge, er dette en formidabel målsetting. Personlig vil jeg nok anbefale eldreombudet om først og fremst å skape en holdningsendring i samfunnet når det gjelder de eldre. Vi må komme bort i fra at vi plasserer folk i båser. Vi er alle like verd enten vi er ung eller gammel. Vi bidrar alle til verdiskapning som har betydning for samfunnet vårt. De eldre er like viktig som de yngre i en samfunnsmessig sammenheng. Denne holdningen må gjennomsyre alt vi gjør. Her påligger det ikke minst de politiske myndigheter både lokalt som sentralt et stort ansvar.

Skal vi håpe på at vi etter hvert kan si at vi bor i et aldersvennlig Norge?