Høringsnotat fra ASD om alderspensjon til tidligere mottakere av uføretrygd

De som allerede har fått innvilget skjermingstillegg, dvs. de som har gått over fra uføretrygd til alderspensjon ved alder 67 år beholder dette tillegget mens det ikke skal gis til de som passerer 67 år og går over til alderspensjon etter at forslaget til høringsnotatet er iverksatt.

 

Vi motsetter oss denne innstrammingen. Vi ser ikke at det er dokumentert i høringsnotatet at dagens ordning bør endres.

 

Departementets begrunnelse

 

Det argumenteres med at også mange arbeidsføre går av før 67 år og derfor ikke får kompensert for levealdersjusteringen. Disse får det ikke bedre ved at en reduserer alders­pensjonen for uføre.

 

Notatet legger liten vekt på at uføre gjennom hele uføreperioden har lavere inntekt enn arbeidsføre, noe som gir svakere levestandard og lavere alderspensjon. Dette rammer sterkest de som blir uføre i ung alder. Virker urimelig at de skal straffes ekstra når de blir 67.

 

Departementet formulerer sin begrunnelse slik: "Selv om pensjonsreformen har bidratt til at vi står lengre i arbeid, er det fortsatt mange som går av tidlig, og et mindretall står i jobb til 67 år. Dette indikerer at arbeidsføre så langt i liten grad har kompensert for effekten av levealdersjusteringen".

 

Det er riktig at mange arbeidsføre går av før de er 67år og derfor ikke kompenserer for levealdersjusteringen ved å jobbe lengre. Det er for mange ikke en frivillig sak. Mange presses ut av arbeidslivet og over til tidligpensjon, ved at arbeidsgivere ofte foretrekker heller satse på yngre arbeidskraft. Andre mister jobben ved at bedriften omorganiseres, ned­bemannes eller avvikles. Mange er mer eller mindre utslitte og må ta tidligpensjon av den grunn, uten at de kvalifiserer for overgang til uføretrygd. Det er useriøst når høringsnotatet omtaler dette som om det generelt er frivillig hvor lenge en kan stå i jobb.

 

At mange arbeidstakere ikke orker eller ikke har muligheten til å jobbe helt fram til 67 år, og enda færre kan jobbe enda lenger, er opplagt et problem som regjeringen burde være interessert i å løse med målrettede tiltak. Å kutte skjermingstillegget for uføre hjelper ingen, samtidig som det ødelegger den økonomiske situasjonen for de uføre.

 

Median avgangsalder

 

Figur 3.1 viser median avgangsalder for hhv. privat virksomhet med og uten AFP og offentlig sektor. Avgangsalderen i offentlig sektor har økt fram til 1949-kullet og gått noe ned fram til 1951-kullet (som er 67 år i 2018). Samme profil får en for private med AFP, men med et lavere avgangsnivå. Private uten AFP har høyere avgangsnivå, som rimelig er, her har avgangsalderen økt fra 1949-kullet til 1951-kullet.

 

For 1951-kullet varierer median avga­ngs­alder for de tre nevnte gruppene fra 65,5 til 67,5 år. Samlet gir det en median avgangsalder på nær 67 år.

 

En median er tallet hvor halvparten ligger under og halvparten over mediannivået. En median nær 67 år viser at halvparten har en lavere og halvparten en høyere avgangsalder.

 

Levealdersjusteringen er individuell. Det er den halvparten som har høyere avgangsalder som kompenserer for levealdersjusteringen ved å utsette avgangen.

 

For dagens uføre over 67 år "innebærer skjermingen at virkningen av levealdersjusteringen om lag halveres", sitat fra siste setning på side 8 i notatet. Dimensjoneringen av skjermings­tillegget er mao. slik at det ikke fullt kompenserer for levealdersjusteringen. At en bare får halvveis kompensasjon virker rimelig ut fra figurens tall om at også for de arbeidsføre er det bare halvparten som kompenserer ved å stå lengre i arbeid.

 

Det blir derfor noe forvridd når en i notatet bruker disse tallene som en argumentasjon for å fjerne skjermingstillegget. Tallene er derimot en dokumentasjon på at dagens skjermings­tillegg er riktig utmålt, gitt avgangsmønsteret for arbeidsføre.

 

Sammenlikning av pensjonsnivå ved uttak 67 år

 

Figur 3 og 4 viser nivåene for alderspensjonen for hhv. menn og kvinner ved alder 67 år. For de uføre blir det den samlede alderspensjonen inkl. skjermingstillegget. For arbeidsføre viser figuren den alderspensjonen de mottar ved 67 år, uavhengig av når de begynte uttaket. Jo tidligere uttak, jo lavere pensjon ved 67 år.

 

Tallene for kvinner viser at de uføre får en pensjon lik eller minimalt lavere enn alders­pensjonistene. Det vil bl.a. skyldes at uføres opptjening av alderspensjon stopper ved 62 år, mens de arbeidsføre vil ha opptjening helt fram til uttak av alderspensjonen, samt at en del av de arbeidsføre kvinnene har hatt lav yrkesdeltaking og tilsvarende lav opptjening.

 

For menn er figurene parallelle fram til 1946-kullet. Deretter synker pensjonen for yrkesaktive, og kommer markert lavere enn for uføre. Det skyldes at mange menn tar ut alderspensjon flere år før de ble 67, samtidig som de fortsetter å arbeide. Det gjør at alderspensjonen ved 67 år blir lavere pga. det tidlige uttaket.

 

Departementet innser at det er urimelig å sammenlikne de uføres alderspensjon med den pensjonen de arbeidsføre får ved 67 år når de ofte har hatt fleksibelt uttak flere år i forkant. Det er en situasjon som ikke eksisterer for de uføre. At de som tar ut tidlig får lavere folke­trygd ved 67 år må relateres til at de har tatt ut vel så mye pensjon samlet over tid tom. 67.

 

Departementet har derfor prøvd å korrigere for tidlige uttak i figur 3.4 og 3.5. Fornuftig det, men en kan spørre seg hvorfor de likevel presenterer figur 3.3 og 3.4 som de vet gir et misvisende bilde.

 

Korreksjonen skjer ved at en ikke ser på faktisk pensjon ved 67 år, men den høyere pensjonen de ville fått om de hadde ventet med uttaket til de var 67 år.

 

 

For kvinnene viser figur 3.4 at når en korrigerer for fleksibelt uttak kommer nivået for de arbeidsføre opp til samme nivå som for uførefor årskullene etter 1945. Det er altså fullt treff mellom arbeidsføres pensjon og de uføres pensjon inklusive skjermingstillegget.

 

For menn viser figur 3.5 at de arbeidsføres pensjon pga. tidlig uttak gradvis blir vesentlig lavere fra 1945 av sammenliknet med de uføres pensjon. Når det korrigeres for dette får de en korrigert figur hvor de hever pensjonsnivået så kraftig at de havner over nivået for uføre.

 

Så hevder departementet at over tid vil avgangsalderen øke, noe som kan gi økt pensjons­nivå ved 67 år også når en korrigerer for tidlig uttak. Det er ikke gitt noe anslag for hvor mye og når dette momentet vil få sin virkning.

 

Skal en ta departementet på ordet og anta at den korrigerte grafen i figur 3.4 og  3.5 gir et rimelig bilde, viser det at uføre får en markert lavere alderspensjon enn arbeidsføre pensjonister ved uttak 67 år. Det er et entydig argument for at dagens skjermingstillegg er for lavt til å gi de uføre en pensjon på linje med de arbeidsføre. Skjermingstillegget bør derfor økes snarere enn å fjernes.

 

Å velge mellom arbeid og uføretrygd

 

I kapitttel 4 har notatet et patetisk men samtidig illustrerende oppsett hvor de finner ut at uføre i dag har en for høy pensjon. Poenget er at hvis en tar ut pensjon ved alder 62 lønner det seg mer å ta ut uføretrygd enn å ta ut alderspensjon Slik kan en da ikke ha det. "Det er etter departementets vurdering viktig at alderspensjonen en oppnår etter et langt yrkesliv ikke blir betydelig lavere enn den man vil kunne motta som uføretrygdet".

 

Tror virkelig departementet at uførhet er noe en velger ut fra økonomiske vurderinger?

 

Betraktningene baserer seg på figur 4.1 hvor en ser på ytelsene etter skatt ved uttak 62 år  sammenliknet med den inntekten en da hadde, også den regnet etter skatt. Så finner en at den arbeidsføre kommer bedre ut om en først tar ut pensjonen ved 67 eller 70 år.

 

Så viser figuren at den uføre kommer bedre ut mens en er uføretrygdet enn en kommer ut når trygden overtas av alderspensjonen. Her er det ingen alarm fra departe­mentet om at slik kan en ikke ha det. Snarere burde dette være et argument for å beholde skjermingstillegget.

 

Som departementet skriver vil en som mottar uføretrygd få en ytelse som videreføres fram til en blir 67 år, og deretter endres til alderspensjon. En arbeidsfør som går av ved 62 år får redusert alderspensjonen pga. tidlig avgang, og da blir alderspensjonen ved 67 blir lavere enn for den uføre. Dette er et bevisst valg når det gjelder alderspensjon ved tidlig avgang. For en som blir ufør er det ikke noe valg om en skal gå av tidlig eller sent, det er uførheten som avgjør avgangstidspunktet. At avkortning av alderspensjonen ved tidlig avgang bare gjelder de arbeidsføre og ikke de uføre er selvsagt, og ikke noe departementet bør se som et argument for å kutte i uføres alderspensjon.

 

Departementet maler videre på dette. Nederst på side 25 kommenteres det at det er "en ikke ubetydelig andel som ønsker tidlig avgang fra arbeidslivet, til tross for at dette gir et vesentlig lavere pensjonsnivå. Dersom uføres alderspensjon blir for høy sett i forhold til pensjonsnivået blant de som har tidlig avgang, vil dette kunne skape press på uføreordningen. Dette taler for at uføre inntil videre ikke bør skjermes for levealdersjusteringen".

 

Hvis en misliker at de arbeidsføre som tar ut pensjon tidlig får lav uttelling, bør en heller se på om delingstall-justeringen bør endres slik at de kommer bedre ut. Men da går en imot et system som nettopp skal stimulere til senere avgang. For uføre er ikke senere avgang aktuelt, nettopp fordi de er uføre.

 

Det er håpløst at departementet argumenterer for å redusere ytelsen til de uføre for å tekkes de som tar ut tidligpensjon og ofte fortsetter fortsetter i lønnet arbeid.

 

Etter alle sidene med et en-tonig mantra om at skjermingstillegget må bort ellers får de uføre for høy alderspensjon, er det overraskelse å lese det som står øverst på side 28:

"Dersom arbeidsføre i senere årskull i tiltakende grad står lenger i arbeid, vil imidlertid uføre alt annet likt få et stadig lavere gjennomsnittlig pensjonsnivå sammenliknet med arbeidsføre. Etter en tid med full levealdersjustering for uføre, i kombinasjon med forlengede arbeidsliv for arbeidsføre, vil uføres alderspensjon kunne bli for lav sett i forhold til arbeidsføres alderspensjon. Det vil da være behov for å iverksette tiltak for å opprettholde et ønsket forhold mellom uføres og arbeidsføres alderspensjonsnivå".

 

Da bør en unngå å gå i motsatt retning nå. En bør også se på det uheldige i at uføre nå får lavere inntekt når de går over fra uføretrygd til alderspensjon. Også her bør departementet se behovet for å unngå en for lav alderspensjon for uføre.

 

Samlet gir notatet en svak begrunnelse fra departementets side, og til dels et skjevt statistisk bilde, særlig ved den udokumenterte oppjustering av aldersføre menns alderspensjon (figur 3.5). Forslaget om å kutte skjermingstillegget må avvises.