Høringssvar: Endringer i eForvaltningsforskriften

Landsforbundet for offentlige pensjonister (LOP) ønsker med dette å avgi høringsuttalelse til eForvaltningsforskriften, med et særlig fokus på de utilsiktede konsekvensene digitaliseringen har for eldre og andre sårbare grupper.

 

Selv om denne høringen i stor grad berører tekniske og juridiske spørsmål knyttet til fellesløsninger og behandlingsgrunnlag, vil LOP benytte anledningen til å løfte fram betydningen av digital inkludering, reell tilgang til offentlige tjenester og muligheten til å få hjelp når de digitale løsningene blir vanskelige.

Intensjonen bak en samordnet og effektiv digital forvaltning er god, men erfaringen viser at rammeverket i praksis kan fungere som en ekskluderende mekanisme for opp mot 850 000 digitalt sårbare nordmenn. Det er avgjørende at eForvaltningsforskriften ikke utformes eller praktiseres på en måte som svekker forvaltningslovens grunnleggende prinsipper om forsvarlig saksbehandling, likebehandling og reell klageadgang.

Hovedregelen om at forvaltningen primært skal kommunisere digitalt, utfordrer rettssikkerheten for de som ikke behersker teknologien.

Digitalisering må ikke føre til digitalt utenforskap
Tilgang til trygg eID er i dag en forutsetning for å kunne benytte en rekke kritiske offentlige tjenester. For mange eldre er imidlertid innlogging, digitale postkasser, elektroniske skjemaer og stadig nye digitale plattformer svært krevende. Den digitale kompetansen i den eldre befolkningen varierer betydelig. LOP mener derfor at hensynet til digital inkludering må være et gjennomgående og grunnleggende prinsipp ved all utvikling og forvaltning av de digitale fellesløsningene.

Retten til å få informasjon og tjenester må ivaretas
eForvaltningsforskriften skal legge til rette for at enhver på en enkel måte kan utøve sine rettigheter og oppfylle sine plikter overfor det offentlige. LOP mener dette prinsippet må gjelde uavhengig av den enkeltes digitale ferdigheter. Personer som ikke kan eller ønsker å benytte digitale løsninger, må sikres en reell tilgang til ikke-digitale kommunikasjonskanaler.

Reservasjonsordningen: Prosessen med å reservere seg mot digital kommunikasjon er i seg selv en barriere. Mange eldre er ikke klar over denne adgangen, eller mangler forutsetningene for å gjennomføre reservasjonen. LOP mener at forvaltningen må pålegges en proaktiv, analog informasjonsplikt om reservasjonsadgangen overfor innbyggere over en viss alder, samt at det må etableres forenklede mekanismer for analog reservasjon (f.eks. via telefon eller fysisk oppmøte).

Språklig tilgjengelighet, fullmakter og veiledningsplikt
Elektronisk ID (eID) på høyt sikkerhetsnivå er inngangsbilletten til tjenester innen helse, skatt og pensjon. Eldre med kognitiv eller fysisk svikt (f.eks. demens) kan ofte ikke bruke BankID selv. Samtidig er det et strengt avtalebrudd å dele BankID med pårørende. Dette skaper et rettslig vakuum der eldre enten mister tilgang til egne rettigheter, eller tvinges til å bryte sikkerhetsreglene.

Fullmaktsløsninger: LOP etterlyser en standardisert, trygg og brukervennlig digital og analog fullmaktsløsning som gjør at pårørende legitimt kan ivareta den eldres interesser uten å omgå sikkerhetsmekanismer. Slike løsninger må være enkle å forstå og bruke, samtidig som de ivaretar personvernet og selvbestemmelsesretten.

Klarspråk og universell utforming: Selvbetjeningsløsninger preges ofte av et vanskelig forvaltningsspråk og uoversiktlige brukergrensesnitt. Dette øker risikoen for misforståelser som i verste fall kan føre til økonomiske tap eller tap av helsehjelp. Forskriften må stille strengere krav til universell utforming som inkluderer kognitiv tilgjengelighet og klarspråk som en juridisk standard.

Veiledningsplikten: All saksbehandling skal være forsvarlig. Dersom en digital løsning fører til at en innbygger ikke får fremmet sine synspunkter, er saksbehandlingen mangelfull. LOP minner om veiledningsplikten etter forvaltningsloven § 11. Det bør presiseres i forskriften at denne plikten innebærer en plikt til å tilby fullverdige analoge alternativer (papirskjemaer, telefon eller fysisk møte) for innbyggere som har behov for det.

Oppsummering
En moderne forvaltning må måles på hvordan den ivaretar sine mest sårbare innbyggere. Dersom regelverket rundt de digitale fellesløsningene ikke tar høyde for det store omfanget av digitalt utenforskap, risikerer vi en forvaltning som utfordrer demokratiske prinsipper.

Eldre og andre sårbare grupper må tas særskilt med i vurderingen av brukervennlighet og tilgjengelighet ved all videreutvikling av digitale fellesløsninger.

 

Med vennlig hilsen
Landsforbundet for offentlige pensjonister (LOP)

 

@