Rett til opphold i sykehjem eller tilsvarende bolig særskilt tilrettelagt for heldøgns tjenester

Regjeringens høringsnotat fra september 2015 om forslag til lovendringer retter søkelyset på pasientenes og brukernes helse- og omsorgstjeneste, LOP støtter dette.

LOP mener at sykehjemsplass skal lovfestes som rettighet og at det skal være samordnede nasjonale kriterier. Dette gjelder de aller eldste og / eller de aller sykeste, og dermed også de mest sårbare av den voksne befolkningen i Norge.

Den helsefaglig vurdering må styrkes i hvert enkelt tilfelle, slik at dette blir en viktig premiss.

Vi har erfart gjennom mediene at kommunene i stor grad har ulik praksis for behandling av pasienter som har behov for sykehjemsplass. Forslaget om samordnede nasjonale kriterier er svært positivt, og vil styrke kommunenes videre planlegging og drift, og dermed tjenestetilbudet for denne gruppen. Det betyr også at kommunene i langt større grad må innfri de pliktene en kommune har. Uten at vi har greid å finne noe sanksjoner hvis så ikke skjer.

LOP har et par merknader som ikke i særlig grad er belyst i saken.

Det første gjelder i forslag til ny §2-1e:

Hvor det står følgende:

"Pasient eller bruker som med forsvarlig hjelp kan bo hjemme i påvente av langtidsopphold i sykehjem eller tilsvarende bolig særskilt tilrettelagt for heldøgns tjenester, men som oppfyller kommunens kriterier for tildeling av langtidsopphold etter helse- og omsorgstjenesteloven § 3-2a, har rett til vedtak om dette."

Her bør teksten bli mer presis, fordi forslaget gir kommunene mulighet til å unngå plikten om å sikre pasienten rett til sykehjemsplass. I mange tilfeller så er det nettopp det som skjer i dag. Pasienten fortsetter å bo hjemme til tross for at fastlegen, som kjenner pasienten sin, mener at av hensyn til pasient er ikke hjemmet lenger er sikker omgivelse for vedkommende. Det er flere tilfeller hvor kommune og fastlege ikke er enig om behovet, og hvor kommunenes vurdering er den gjeldende. Dog må dette ikke utformes slik at andre gode tjenestetilbud for denne gruppen blir skadelidende.

Det andre er frist for oppfyllelse av vedtak.

Det bør fastsettes en konkret frist for oppfyllelse av vedtak i loven, ellers kan det for kommunene fort bli en sovepute. Det er ikke nok at departementet gir kommunene anbefalinger. Vi vet at mange kommuner bruker nettopp dette som et argument for å unngå å være konkrete på å tidsbestemme når en pasient får tildelt plass. Dette er uheldig på for pasienten og for pårørende. Har man fått et vedtak om sykehjemsplass er det avgjørende at pasient og pårørende må gå i uvisshet, men får en dato å forholde seg til.

Den tredje merknaden er ventelister.

Som departementet påpeker er det svært forskjellig fra kommune til kommune hvordan man registrerer personer som venter på sykehjemsplass.

I noen kommuner skjer det ved at pasienten har fått et vedtak om sykehjemsplass og det ikke er en plass tilgjengelig. Da blir man ført opp på venteliste. Det betyr at de pasientene der fastlegen vurderer at pasienten har behov for sykehjemsplass, men kommunen avslår, ikke kommer på venteliste.

Dette er en uheldig praksis fordi dette ikke gir et klart bilde av behovet for sykehjemsplasser i kommunene.

LOP er derfor fornøyd med at departementet nå pålegger kommunene å føre ventelister over personer som venter på langtidsplass, men ber om at det gjennom forskrift også registreres behovet for langtidsplass. Det vil si, pasienter der fastlegen mener det er et behov, og kommunen gir avslag. Dette for å gi et riktig bilde av behovet for sykehjemsplasser i kommunen.

For å sikre brukernes rettigheter er det viktig at ordningene med tilsyn og avviksrapportering styrkes og praktiseres likt i hele landet.

For øvrig slutter LOP seg til departementets forslag til endringer i pasient- og brukerrettighetsloven og helse – og omsorgsloven.