Hvor mye mer kan samfunnet forvente av pårørende?

For to år siden kom Helsepersonellkommisjonen med sin rapport som viste at kommunehelsetjenesten trenger å vokse med 39 prosent fra 2019 til 2040. Det var bare ett problem med dette tallet; det var basert på at de pårørende øker innsatsen sin i takt med at behovet for omsorg øker i befolkningen. Flere røster mener at myndighetene ikke tar utfordringene som kommer på alvor, og at det planlegges for et langt lavere behov enn det som kommer.

Dersom de pårørende ikke øker innsatsen i takt med befolkningens omsorgsbehov vil vi i følge seniorrådgiver Geir Hjemås i SSB se helt andre behovstall. I stedet for et behov for økning i helsepersonell på 39 prosent vil vi få behov for en økning på hele 64 prosent. Så mye helsepersonell vil det ikke bli mulig å få tak i, det er fokuset i en nylig artikkel i avisen Dagens Medisin. 

Kommunehelsetjenesten og spesialisthelsetjenesten kjemper begge om å tiltrekke seg kvalifisert helsepersonell. I artikkelen i Dagens Medisin uttaler Mari Trommald, avdelingsdirektør for helse og velferd i Kommunenes sentralforbund (KS) at tradisjonelt er det spesialisthelsetjenesten som har vært den vinnende parten i denne konkurransen. I tillegg har den samlede offentlige helsetjenesten en annen konkurrent; de private helsetjenestene som tar en stadig større andel av helsepersonellet.

I en oversiktsartikkel i tidsskriftet til Det norske medicinske Selskab skriver seniorrådgiver Geir Hjemås i SSB og seniorforsker Astri Syse ved FHI at friskere aldring og økt familieomsorg neppe vil redusere det framtidige behovet for helse- og omsorgstjenester ettersom økt levetid ikke har resultert i klart lavere tjenestebruk det siste tiåret, og at det i snitt vil bli færre pårørende per eldre i årene som kommer. Forskerne skriver også at en bevisst planlegging for en beskjeden vekst i offentlige helse- og omsorgstjenester kan gjøre det mindre attraktivt å arbeide der, samtidig som det kan bidra til økt sosial ulikhet ved at ressurssterke eldre og deres pårørende heller velger private løsninger. Samlet sett kan disse faktorene virke selvforsterkende og bidra til et todelt helsevesen.

Forskerne problematiserer også påstandene om en friskere eldre befolkning slik: «Enkelte studier viser at levealderen har økt raskere i noen undergrupper med helseproblemer enn i befolkningen ellers, dels fordi mange nettopp behandles for sykdommer, og overlever. Levetidsøkningen kan derfor reflektere noe annet enn at det er de friske og sterke som overlever, eller at sykdommer inntreffer senere i dag enn tidligere. Dermed trenger ikke friskere aldring, definert som økt gjenstående levetid ved 55 års alder, nødvendigvis å føre til et redusert tjenestebehov. Det kan også bidra til et økt behov for helse- og omsorgstjenester».

I artikkelen påpeker også forskerne at den stadig større avhengigheten av pårørendes innsats kan øke forskjellene mellom de eldre betydelig: «Dagens offentlige omsorgstjenester bidrar i stor grad til å utjevne sosiale forskjeller knyttet til egne og nære pårørendes ressurser. Om dette ikke vil bli mulig i årene som kommer, kan det bli langt større forskjeller mellom de med flere og færre sosiale og økonomiske ressurser, og ikke minst blant eldre med og uten familie».

Forskerne påpeker videre at en dårligere offentlig helse- og omsorgstjeneste vil gi det private markedet sterke kort på hånden. Hvis både helsepersonell og pengesterke brukere velger bort det offentlige helsevesenet til fordel for private tjenester vil dette ytterligere svekke det offentlige tilbudet. Dominoeffekten vil da også ramme de pårørende ytterligere, og føre til press om å bidra med enda mer omsorg. Forskerne skriver at «Pårørenderollen kan gi helsebelastninger og også gjøre det vanskelig å bidra fullt i arbeidslivet  og dermed gi uheldige økonomiske konsekvenser for familiene det gjelder. Samtidig er det et politisk ønske at eldre skal øke arbeidsdeltakelsen. Hvorvidt dette er forenelig med utstrakte omsorgsoppgaver på hjemmebane, er høyst usikkert».

Velferdsforskningsinstituttet NOVA har forsket nettopp på hvordan arbeidstakere klarer å balansere jobb og omsorg for gamle foreldre. Deres tall viser at stadig flere pårørende til de aller eldste allerede nå merker at tjenestetilbudet i kommunene blir dårligere og at mange må ta i bruk sykemeldinger fra egen jobb for å kunne yte nødvendig omsorg for eldre foreldre.