Manglende representasjon - alvorlige samfunnskonsekvenser
Den stadig økende digitaliseringen gjør hverdagen vanskelig for svært mange. «Digitalt utenforskap», der en person mangel tilgang til og kunnskap om digitale verktøy fører til at mange faller utenfor. Dette gjelder særlig de eldre, personer med lav inntekt og personer med funksjonsnedsettelser. Dette skaper barrierer til samfunnets tjenester, og man kan oppleve at livet blir vanskeligere fordi stadig mer av hverdagen krever digital kompetanse.
660.000 nordmenn står uten grunnleggende digitale ferdigheter. Samtidig har norske myndigheter satt som mål å bli verdens mest digitaliserte land innen år 2030. Reflekterer denne målsetningen det faktum at det omtrent ikke finnes folk over 65 år i ledende folkevalgte posisjoner? Hvis Stortinget skulle være representativ i forhold til alder i den norske befolkningen, ville vi hatt rundt 35 stortingsrepresentanter over 65 år. Og kanskje akkurat disse representantene, som vi nå mangler, ville sett mer nyansert på målet om å bli verdens mest digitale land. Kanskje disse representantene, som vi nå mangler, ville tatt større hensyn til at en svært stor andel av befolkningen er ikke-digitale.
En ny artikkel fra OsloMet har tittelen «Halvparten av eldre i Norge trenger hjelp for å betale en regning». Der står å lese at digital hjelp har blitt den vanligste hjelpen godt voksne kvinner og menn gir sine foreldre. I spørreundersøkelsen som OsloMet har gjennomført har man spurt voksne barn om hvor mye digital hjelp de gir til sine foreldre, svarene viser at kun 15 prosent av mødrene og 34 prosent av fedrene er helt selvhjulpne i bruken av digital teknologi.
For eldre personer som ikke har noen nære til å hjelpe seg, legges det nå opp til at disse skal falle totalt utenfor på de aller fleste samfunnsområder. Samtidig viser nye tall fra Statistisk Sentralbyrå (SSB) at hele en av fire eldre bor alene uten familie i nærheten.
I følge «Handlingsplan for inkludering i et digitalt samfunn» er det et mål at alle innbyggere i Norge skal sikres likeverdige offentlige tjenester. Det betyr at myndighetene har ansvar for å sikre at alle som ikke bruker digitale tjenester har et alternativ. Det kan for eksempel være tilgang til tjenester via brev, telefon eller fysiske møter. I dag er slike alternativer som regel ikke-eksisterende. Kan det ha en sammenheng med den udemokratiske aldersrepresentasjonen som de norske politiske partiene utøver – slik at de som lager lover og regler ikke er i takt med store deler av befolkningen?
En av forskerne som står bak undersøkelse til OsloMet, Heidi Gautun, spør seg: «– Hvorfor har vi dette målet, og ønsker vi det egentlig? Er verdens mest digitaliserte land verdens mest velfungerende samfunn? Selv de mest hverdagslige gjøremål, som å kjøpe en bussbillett, blir vanskelige å gjennomføre hvis du ikke mestrer det digitale» sier Gautun i en artikkel på OsloMet sine nettsider.
