Rapport fra sentralstyret 2. kvartal 2026

For en tid tilbake fikk jeg være med på et besøk til Vitalthings, et selskap som utvikler avansert sensorteknologi nettopp med «en visjon om å forbedre livene til enkeltpersoner ved å utvikle nyskapende teknologi som gir helsepersonell muligheten til å fatte velinformerte beslutninger. Dette resulterer i økt trygghet for brukere, pasienter og deres pårørende.» (Fra Vitalthings nettside).

Det handler om en digital søvnmonitor og det var virkelig fascinerende å se hvordan denne sensoren reagerte på pasientens pust og overvåket enhver forandring i pusten. Denne teknologien gjør det mulig å følge med pasienten uten å gå inn og vekke personen til stadighet. Slik kan den melde om det som skjer i hjerte og lunger, samt temperatur, infeksjoner og andre viktige endringer som kan være alvorlige for pasienten.
Selv om forskningen på sensoren og dens muligheter fortsetter med uforminsket styrke, er den allerede i virksomhet ved flere institusjoner, blant annet ved flere avdelinger ved St. Olav universitetssykehus i Trondheim. Der er de også involvert i forskning, utvikling og utprøving av sensorene. Det ser ut til å være et meget lovende produkt som kan effektivisere driften … og redusere driftskostnader for helseleverandører.

Det er ingen tvil om at dette er et fremskritt og lovende forskning. MEN det er veldig viktig at dette ikke går på bekostning av menneskene med kompetanse og varme hender. Å redusere driftskostnadene må ikke bety at det blir færre mennesker i de ulike institusjonene eller i de ulike hjemmetjenestene. Det må heller ikke erstatte den trygge og gode kunnskapen som dyktig helsepersonell står for.

Når regjeringen kommer med et forslag om å fjerne kompetansekravene i kommunehelsetjenesten, må vi si NEI. Vi trenger kompetansen som velutdannede leger, sykepleiere, jordmødre, helsesykepleiere og annet kompetent helsepersonell innehar.
Jeg tror vi gjør klokt i å lytte til NSF-leder Lill Sverresdatter Larsen når hun gir våre folkevalgte en tydelig beskjed: Vær kloke. Bevar kompetansekravene.

Den varme hånden, klappen på armen eller klemmen må heller ikke bli borte. Vi kan ikke la syke og pleietrengende bli liggende bare med en sensor til å passe på seg. Ja, jeg vet at noen skal være der når sensoren alarmerer at pusten endrer seg, men vi risikerer at den jevnlige kontakten, klappet på kinnet og det vare strøket over armen forsvinner. Og noen som sover dårlig ville kanskje ikke ha noe imot at et menneske kom innom i løpet av natten.

De aller fleste av oss trenger fysisk berøring. For en tid tilbake skrev fastlege Nick Faradonbeh i Adresseavisen om et møte med en pasient. Det var en eldre kvinne som fortalte ham at han var det første mennesket som hadde tatt på henne siden mannen hennes døde for 15 år siden.

I min karriere som menighetsprest i Trondheim gjennom nesten 30 år har jeg også opplevd hvor mye fysisk berøring kan bety. Under mine besøk på menighetens omsorgsbolig var klemmer og håndtrykk kanskje like viktig som andakt, musikk og sang. Og hver søndag etter gudstjenesten når jeg stilte meg i døren for å ta farvel med menigheten, stod det alltid noen i rekken som ventet på ukens eneste klem. For den eller de som klemte før, var borte.

Selvfølgelig trenger vi tekniske fremskritt, det er av stor betydning. Det må bare ikke erstatte varme og kompetente mennesker.

Berit Lånke
Nestleder i sentralstyret i LOP