Pensjonister – til nytte eller kun til besvær?

Det blir dessverre aldri gjort noe forsøk på å få fram nyansene i dette bildet.  Gjennom frivillig arbeid og innbetaling av skatter og avgifter bidrar pensjonister i betydelig grad til verdiskaping i samfunnet.

TEKST: Sylvia Labugt, sentralstyremedlem i Landsforbundet for offentlige pensjonister, LOP

Samfunnets holdning til pensjonistene
De fleste i Norge har en levestandard som er ganske så upåklagelig.  Etter andre verdenskrig har det jevnt og trutt vært arbeidet for å øke velferden i Norge.  Vi fikk det bedre etter hvert, og dagens pensjonister er den generasjonen som i stor grad har dratt dette lasset.  Vi startet i beskjedne kår (da man ikke kunne kjøpe frukt hele året), men vi hadde stort sett det vi trengte til livets opphold. Generasjonene etter oss har startet sine livsløp stadig høyere oppe på velstandskurven.  Og nå er vi kommet dit hen at vi ikke bør øke forbruket ytterligere.  Jordas ressurser kan ikke bære dette videre. 

Så kan det stilles spørsmål ved om det er noen aldersgrupper som bør tåle en større reduksjon i sin levestandard. Her kryper det inn en opplevelse av at mange i Norges mener at dagens pensjonister er noe kravstore.

Det oppleves trist at politikere, særlig de unge og fremadstormende, ikke evner å se en samfunnsutvikling som strekker seg over mer enn kanskje en tiårsperiode, ikke evner å se utviklingen i et generasjonsperspektiv. Det er direkte bedrøvelig at en del (unge) politikere helt uten nyanser og reservasjoner og med bred pensel fortsetter å tegne et bilde av en økonomisk krevende pensjonistgenerasjon og ikke minst hvor krevende det kommer til å bli. Over en 15 -årsperiode har pensjonistene blitt fortalt om og om igjen at vi er en økonomisk belastning for samfunnet og den arbeidsføre i befolkningen, og at dette vil bli stadig tyngre etter hvert som eldretsunamien vokser.

Noen har tillatt seg å hevde at vi 70- åringer er «gullgenerasjonen» som bare har opplevd oppgang i levestandarden i vår tid på jorden (korrekt), og når vi ble pensjonister, drar vi stigen opp etter oss slik at den yngre generasjonen vil få en dramatisk og «ufortjent» nedgang i sin levestandard, (dette høres stadig i debatter der yngre politikere deltar).  Vi sitter på millionverdier i nedbetalte hus og fast eienendom, mens enslige unge ikke har råd til å skaffe seg den enkleste bolig.  I dette narrativet blir det ikke nevnt at det heller ikke på 1970- og 1980-tallet var vanlig at enslige kunne skaffe seg egen bolig.  Temaet ble ikke en gang problematisert.  Det blir heller ikke nevnt at rentenivået lå opp mot 18%.

Den demografiske utviklingen i Vest-Europa er dessverre slik at det blir flere pensjonister i forhold til yrkesaktive innbyggere, og denne erkjennelsen var noe av bakteppet da myndighetene utredet og iverksatte den store pensjonsreformen, for nært 15 år siden. Det er videre et faktum at levealderen øker, folk langt opp i årene er friskere, og trygde- og pensjonsbudsjettet får derfor belastning over flere år enn hva tilfellet var i tidligere tider.  Det var derfor på tide å stramme inn – samordne opparbeidet/innbetalt pensjon og folketrygden. Men samordningen har som kjent gitt mange direkte urimelige utslag.

I dag er finansieringen av pensjonen basert på et «Pay-as-you-go» system, det vil si at det er de yrkesaktive som "dekker utgiftene" til dagens pensjoner (og trygder) som årlig legges inn i statsbudsjettet. Det som dessverre blir fullstendig oversett i dette bildet, er det faktum at dagens offentlige pensjonister gjennom sin yrkeskarriere har innbetalt svære beløp - skatter og arbeidsgiveravgift - for å dekke inn pensjonen i folketrygden. Dette har bare forsvunnet inn i de årlige statsbudsjettene. Offentlig tilsatte har i tillegg også betalt inn til en egen pensjonskasse.  De innbetalte beløpene gjennom vårt lange arbeidsliv, dekker våre pensjonskostnader med god margin. Så la oss slå det fast en gang for alle at dagens offentlige pensjonister allerede har betalt for egen og i stor grad også for andres pensjon. I tillegg er det slik at vi som var statlig tilsatt, måtte godta «dårlige» lønnsoppgjør, med forsikring om at vi skulle få en ualminnelig bra pensjon.

Pensjonistenes verdiskaping
Pensjonistorganisasjoner og enkeltindivid har gjentatte ganger vist til at pensjonistenes deltakelse i samfunnsaktiviteter representerer milliardverdier.  Få idrettslag, frivillige og veldedige organisasjoner ville være i stand til å drive sin virksomhet om det ikke hadde vært for gratisarbeidet fra pensjonistene.  Likeledes ville mange familier hatt problemer i hverdagen om ikke besteforeldre og pensjonerte ektefeller kunne stille opp og gi (omsorgs)bistand av ulik art.

En rapport skrevet av NyAnalyse (på oppdrag fra Statens Seniorråd) beregner verdibidrag fra pensjonister til frivillige arbeid, formelt og uformelt, til om lag 30 mrd. kr i 2020, (tilsvarer omlag 15500 årsverk).  I dag utgjør denne verdiskapingen nærmere 40 milliarder.  I tillegg er det betydelig økning i antallet eldre som fortsetter å jobbe, og en økning i yrkesaktivitet blant seniorer gir en stor samfunnsøkonomisk gevinst.  Dette inkluderer økte skatteinntekter sammenlignet med ren pensjon.

Om offentlige budsjett skulle ivareta denne innsatsen, kan vi anta at det ville avstedkomme store debatter. I tillegg betalte seniorer, personer over 62 år, skatter og avgifter på om lag 120 mrd. kroner i 2016.
 

Oppsummert
Det er på tide at meningsbærere i samfunnet er i stand til å se og videreformidle et mer nyansert og korrekte bildet mht. pensjonister og tilhørende kostnader. Offentlige pensjonister har gjennom sitt arbeid betalt inn sin pensjon med solid margin, og pensjonister generelt står for en formidabel verdiskaping. Det må videre kunne forventes at samfunnsdebatanter makter å skille mellom pensjonister (pensjon) og trygdeytelser til mennesker som ikke er i arbeid.