Sorteringssamfunn eller en måte å spare penger på for Velferdsstaten?
17. november 2014
Norheim – utvalget har kommet med en rapport som konkluderer med at for å ha nok penger til å behandle de alvorlig syke unge, må man prioritere. Da skal de eldre, som har sjansen for et kortere verdig liv prioriteres bort eller bakerst i behandlingskøen.
Kreftsyke eldre skal altså få lindrende medisin og få en verdig død, ikke behandling.
Ja jeg vet at jeg spissformulerer nå, men realiteten blir omtrent sånn uansett.
Mange spørsmål reiser seg hvis helseministeren velger denne løsningen, når han sender saken sak til Stortinget i 2016. Hvem skal ta avgjørelsen? Hvor gammel er eldre? Hvilke sykdommer skal inkluderes ? Da er bare noen av spørsmålene stilt.
Jeg vet at dette allerede praktiseres mange steder i Norge. Man slutter å gi næring og væske. Man gir morfin nok til at hjerte gir opp. Passiv dødshjelp heter det. Det er en debatt vi ikke har tatt i det offentlige rom, antagelig er passiv dødshjelp bare en forskrift sendt til sykehus og sykehjem.
Ja, det er klart det skaper debatt. 70- 80 og 90 åringer er ikke alle demente, mange har flott liv som de selvsagt ønsker å forlenge med noen år hvis det er mulig, gjennom å få behandling. Skal legene, helseministeren og eller et råd av 40-50 åringer bestemme om de får den behandlingen eller ikke?
Nei! Alle i verdens rikeste land bør bli behandlet for sykdommer, som kan gi dem er lengre liv, det har vi råd til, og det har de eldre fortjent. Uten dem hadde ikke Norge vært det det er i dag.
Og under lurer et annet spørsmål, langt farligere å stille. Er dette en måte for de politiske myndighetene å møte eldrebølgen på?
Jeg var nylig på en konferanse hvor Arbeids- og sosialminister Robert Eriksson holdt innlegg, om at flere eldre må stå lenger i jobb, for at samfunnet skal kunne greie de store pensjonsutgiftene som kommer om noen år. Altså skal eldre stå lenger i jobb og bidra til fellesskapet. Som takk for det skal de ikke bli behandlet hvis de blir alvorlig syke, når de omsider går av med pensjon.
Dette er feil prioriteringer. Vi får sørge for at alle får behandling for sykdommene sine. Veier, kulturhus og gavemilde utenriksministre får vente. Helsen til folk må komme først !
Helsen til alle i velferdsstaten Norge.
Tekst: Karin S. Woldseth
Kreftsyke eldre skal altså få lindrende medisin og få en verdig død, ikke behandling.
Ja jeg vet at jeg spissformulerer nå, men realiteten blir omtrent sånn uansett.
Mange spørsmål reiser seg hvis helseministeren velger denne løsningen, når han sender saken sak til Stortinget i 2016. Hvem skal ta avgjørelsen? Hvor gammel er eldre? Hvilke sykdommer skal inkluderes ? Da er bare noen av spørsmålene stilt.
Jeg vet at dette allerede praktiseres mange steder i Norge. Man slutter å gi næring og væske. Man gir morfin nok til at hjerte gir opp. Passiv dødshjelp heter det. Det er en debatt vi ikke har tatt i det offentlige rom, antagelig er passiv dødshjelp bare en forskrift sendt til sykehus og sykehjem.
Ja, det er klart det skaper debatt. 70- 80 og 90 åringer er ikke alle demente, mange har flott liv som de selvsagt ønsker å forlenge med noen år hvis det er mulig, gjennom å få behandling. Skal legene, helseministeren og eller et råd av 40-50 åringer bestemme om de får den behandlingen eller ikke?
Nei! Alle i verdens rikeste land bør bli behandlet for sykdommer, som kan gi dem er lengre liv, det har vi råd til, og det har de eldre fortjent. Uten dem hadde ikke Norge vært det det er i dag.
Og under lurer et annet spørsmål, langt farligere å stille. Er dette en måte for de politiske myndighetene å møte eldrebølgen på?
Jeg var nylig på en konferanse hvor Arbeids- og sosialminister Robert Eriksson holdt innlegg, om at flere eldre må stå lenger i jobb, for at samfunnet skal kunne greie de store pensjonsutgiftene som kommer om noen år. Altså skal eldre stå lenger i jobb og bidra til fellesskapet. Som takk for det skal de ikke bli behandlet hvis de blir alvorlig syke, når de omsider går av med pensjon.
Dette er feil prioriteringer. Vi får sørge for at alle får behandling for sykdommene sine. Veier, kulturhus og gavemilde utenriksministre får vente. Helsen til folk må komme først !
Helsen til alle i velferdsstaten Norge.
Tekst: Karin S. Woldseth
