Pensjonister - arbeidstidsendringer og velferdsgoder i et historisk perspektiv.

Av Sylvia Labugt, pensjonist.

 

Pensjonister har hatt arbeidsuker med langt større timetall enn dagens arbeidsliv. Dette utgjør i sum flere årsverk.

Selv med svært beskjedne velferdsordninger i forbindelse med barnefødsler, greide likevel pensjonistgenerasjonen å opprettholde folketallet her i landet.

Dagens pensjonister har hatt et livsløp med en gjennomsnittlig levestandard som har vært nært det bærekraftige

Arbeidstid og velferdsgoder sett i et historisk perspektiv

For å få et mer fullstendig bilde av levevilkårene for oss etterkrigsgenerasjonen, er det påkrevet å hente fram en del historiske data som kan dokumentere utviklingen og veien mot velstand.

Dagens pensjonister har aldri hatt mindre enn tre uker ferie – den ble innført allerede i 1948. Videre i 1965 ble ferien utvidet med nok en uke, i 1982 kom Grodagen, og i 2001 og 2002 ble det avtalefestet ytterligere 2+2 dager. Dermed hadde alle arbeidstakere i Norge lovfestet rett til fem ferieuker.

I 1959 kom 45 timers arbeidsuke. En del av oss som var tidlig ute i arbeidslivet, har nok erfaring med så lang arbeidsuke, for neste reduksjon kom ikke før i 1968 da det ble 42,5 timer. Først i 1976 ble det innført 40 timers arbeidsuke og så elleve år senere, i 1987 kunne man kose seg med bare å jobbe 37,5 timer pr. uke, (Statistisk Sentralbyrå 2007, Norsk økonomi).

Når det gjelder permisjon ved barnefødsler, har pensjonistgenerasjonen stort sett økt folketallet mens det bare var 12 og 18 uker permisjon. 12 uker ble innført allerede på 1950-tallet, og i 1977 ble det gitt 18 uker fødselspermisjon.

Fra 1. juli 2013 har foreldre rett til 49 uker foreldrepermisjon med 100% lønn eller 59 uker med 80% lønn. Fordelingen mellom far og mor diskuteres fortsatt, (Statistisk Sentralbyrå 91/17).

Selv om vi, dagens pensjonister, hadde korte fødselspermisjoner, lang arbeidsuke og kortere ferie, fødte vi likevel flere barn. Statistikken viser at i 1970 fødte norske kvinner i gjennomsnitt 2,50 barn, i 1980 var det tilsvarende tall 1,72, og videre utvikling viser 1,48 i 2020 som er det laveste antall barnefødsler som SSB noen gang har registrert. Riktignok har det vært en viss økning etter at coronaen rammet oss.

Dette historiske tilbakeblikket gir grobunn for flere refleksjoner. Hvorfor føder ikke kvinner i Norge flere barn? Vi har verdens beste fødselspermisjon som til og med er betalt. Vi har stort sett nok barnehageplasser, eller man kan få kontantstøtte. Da kan man ikke dy seg for å tenke tilbake da barnehager var nærmest ikke-eksisterende, og om man selv ønsket å ta seg av den lille ut over de 12 eller 18 ukene, måtte man ta permisjon uten lønn. I neste instans var det å håpe at man fikk tak i en noenlunde dyktig og snill dagmamma.

Videre refleksjon fører til den konklusjon at dagens pensjonister som gruppe, ikke trenger å være beskjemmet over at det nå ser ut til at Norge ikke greier å skaffe nok hender til blant annet helse- og omsorgssektoren. Vi kan heller ikke påta oss ansvaret for at stadig flere unge pga. varierende helseproblemer, ikke fullfører skolegang og i neste fase ikke kommer seg i jobb.

I pensjonsreformen ble det ivrig framholdt i debatten at om man skulle greie å holde pensjonsutgiftene på et tilnærmet akseptabelt nivå, må framtidas arbeidstakere se for seg å arbeide fram til de er 70 eller 72 år. Mange har ytret seg negativt til dette, og igjen blir det hevdet at dagens pensjonister stikker av med bonusen – bedre pensjon etter et kortere arbeidsliv. Til dette er det verdt å påpeke at dagens pensjonistgenerasjon har innarbeidet en høyere pensjonsalder i sitt arbeidsliv i og med lengre arbeidsuke, kortere ferie og kortere fødselspermisjoner. Dette utgjør flere årsverk i forhold til dagens arbeidstakere.

Lønnsnivå og levestandard – da og nå.

Et veldig sentralt tema som i dag diskuteres, er de skyhøye boligprisene i sentrale strøk. Det er tilnærmet umulig for unge, enslige å komme seg inn på boligmarkedet, og boligproblemene forverres ved at leieprisene også er i overkant av det man oppfatter som anstendig.

I tilknytning til denne diskusjonen blir det igjen hevdet at vi pensjonistene fikk skaffet oss rimelig bolig, og at den generelle velstandsutviklingen og verdiøkning på boliger har ført til at vi nå (ganske ufortjent) sitter på millionverdier.

Det er vanskelig å finne når denne påstanden om lett tilgang på rimelig bolig, hadde rot i virkeligheten. På 1970-tallet da undertegnede var nyutdannet akademiker og hadde en normal middelklasselønn i staten (sykepleierindeksen?), var det aldri noe tema at en enslig person skulle kunne kjøpe sin egen bolig. Selv å kjøpe leilighet i et boligsamvirke var for de fleste utenfor det en kunne makte. Faktum var kort og godt at for å eie egen bolig måtte man være to.

I skriv fra Statistisk sentralbyrå (Økonomisk analyse 5/2003. Lønnsutviklingen 1962-2002) finner vi at lønn pr. normalårsverk i 1970 utgjorde knappe 31 000 kr, videre i 1975 var middellønna 56 000 kr. I NOU statistikk 2020:8 er det videre oppgitt at middellønn (for alle yrkeskategorier) fra 2010 og ti år fram i tid stiger fra 435 000 kr til nesten 576 000 kr. Dersom vi indeksregulerer disse normallønningene for hvert tiår fra 1970 til år 2000, får vi følgende lønninger: 1970 – 272 000 kr og 2000 – 431 000 kr. For årene 1985 til 2020 har alle unntatt to år,  også reallønnsvekst, (Statistisk sentralbyrå og Smarte penger 2021 v/Rune Pedersen)

Videre er det i medlemsbladet til Huseiernes landsforbund «hus&bolig» nr. 2-2013 skrevet en artikkel «Veien til egen bolig» der det er gjort en analyse av kostnadene ved å eie bolig i 1985 sammenlignet med 2011. Kalkylen viser at med en belåning på 85% av kjøpesummen på ca. 900 000 kr, måtte kjøperen i 1985 bruke ca. 85,7% av årslønna på renter og avdrag. I 2011 måtte man bruke 68,6 % av lønna på samme type bolig. Denne store forskjellen ligger i at boliglånsrenten var skyhøy på 1980-tallet. Aller dyrest var det i 1987 og 1988 da renten lå mellom 16 og 18 %. Og enda billigere er det blitt etter 2011 nå når renten er historisk lav. Så kan man jo spørre seg om våre barn, barnebarn har etablert en annen livsstil enn man hadde på 1970, -80 tallet. Men la meg slå fast, også jeg mener at boligprisene i sentrale strøk generelt er for høye.

Livsløplevestandard

Altså de fleste av oss i Norge tilfredsstillende levestandard, selv om for noen dessverre sliter.

For pensjonister er det imidlertid en ikke uvanlig øvelse å se i bakspeilet. Ikke alt vi ser der, er det grunn til å ønske tilbake, men åpenbart var det noen sider av livet den gang som framstår som mer tiltalende enn det vi ser i dag.

Den internasjonale tenketanken Global Footprint Network, regner hvert år ut en dato for Earth Overshoot Day, (overforbruksdagen), og i år nådde verdens befolkning klodens bæreevne av fornybare ressursene allerede 29. juli (Norge nådde dette punktet allerede i mai), mens vi tilbake i 1970 ikke brukte mer enn det var rom for. Altså har belastningen på vår klode blitt så altfor stor. Den gjennomsnittlige levestandarden som det norske folk hadde tidlig på 1980-tallet var fortsatt ganske bærekraftig, vi hadde ikke brukt opp jordens ressurser før i november, desember. Vi hadde det vi behøvde for å opprettholde et noenlunde behagelig liv, men få mennesker hadde shopping som hobby. Ideelt sett er det en fornuftig tanke at alle generasjoner fra nå av bør ha en livsløpslevestandard (fra vugge til grav) som representerer et tilnærmet bærekraftig forbruk. Dagens pensjonister som hadde veldig stram økonomi i starten av våre liv, har fått være med på oppturen i levestandarden, og har vel også på et eller annet tidspunkt passert det middelnivået som burde være det ideelle. Men i gjennomsnitt ligger trolig vår generasjon temmelig nær det bærekraftige nivået – fra vugge til grav. Senere generasjoner har startet høyt oppe på velstandstrappa, og om man ser for seg en bærekraftig økonomisk levestandard livet igjennom, må forbruket reduseres.