Fra Camilla Collet til vår tid, hva har kvinnene oppnådd? Hva har samfunnet oppnådd?

Norge regnes som et av verdens mest likestilte land. Av og til skjer det noe som gjør at en stiller spørsmålet om vi har kommet så langt. I høst var det den nyvalgte leder i KrF ungdom, Ingrid Oline Hovland, som sa i en podcast at hun ville født barnet om det hadde vært resultat av en voldtekt. Det vakte stor debatt. Man stilte spørsmålet: «Er kvinnen fremdeles bare en fødemaskin? Har kvinnen ikke råderett over egen kropp?» Kvinnesynet som fremkommer i saken mot Marius Høyby kan også få oss til å spørre hvor langt en har kommet når det kan virke som om kvinnen fremdeles blir sett på som en pryds- og bruksgjenstand.

Vi har for et par uker siden hatt markering av kvinners rettigheter på 8.mars. I Molde var det ikke så stor markering, ikke tog, men en fullsatt sal på Plassen. Hvordan startet så den markeringen?

Den første historiske 8.mars-markeringen fant sted i New York i 1908. I 1910 ble dagen vedtatt som internasjonal kvinnedag i Europa. Det vant ikke så mye gjenklang i Norge. I 1917 var det Petrogradkvinnenes tog 8. mars som ble opptakten til februarrevolusjonen i Russland. Lenin vedtok i 1922 å gjøre 8.mars til en kommunistisk festdag. Den ble feiret i Norge de tre årene Arbeiderpartiet var medlem av Komiteen. Senere ble dagen knyttet til kommunismen og det ble stille om dagen i Norge. I 1945 ble Kvinners Demokratiske Verdensforbund stiftet og de tok opp dagen som en dag for fredsdemonstrasjoner. I 1972 børstet Kvinnefronten i Norge støvet av dagen og gikk i tog for kvinners rettigheter. Jeg var student i Bergen på den tiden og gikk i alle tog og hadde alle de riktige merkene på veska. Men jeg kastet ikke BH-en og avstod fra fotformsko. Heller ikke uniformen «vid formløs kordfløyelsbukse» ble innlemmet i min garderobe. 1970-tallet var det gylne tiår for kvinnesaken. Vi erobret mange skanser. Var vi ferdige ? Var allting gjort ?

I 2005 holdt jeg 8.mars tale i Ulsteinvik. Der har de i alle år markert dagen, og den har gått på omgang fra håndballag til politiske partier. Jeg fant igjen denne talen nå. Der stilte jeg spørsmålet: «Har vi blitt en nasjon av livsnytere og kule selvdiggere?»  De unge og middelaldrende kvinner deltar mye mindre i frivillig arbeid. De saktmodige flittige hender har nå mer lyst til å sitte på kafè og drikke kaffelatte enn å strikke til basarer. Har vi forlatt kvinnefellesskapet til fordel for individualismen? Jeg håper inderlig jeg tar feil, sa jeg den gang i 2005. Nå i 2026 er jeg ikke sikker på det.

Jeg tar en tenkt intervjurunde til våre kvinnesaksforkjempere på 18- og 1900-tallet og lar formødrene våre få stille spørsmål. Først ute er Camilla Collett. Hun levde fra 1813 til 1895, var datter av Eidsvollsmannen Nicolai Wergeland og søster til Henrik Wergeland. Hun kjempet offentlig for kvinners frigjøring flere tiår før det fantes noen organisert kvinnebevegelse i Norge. Camilla Collett var Norges første kvinnelige forfatter og utga i 1854-1855 «Amtmannens Døtre», under pseudonym. De senere bøker utga hun under eget navn.

Det første spørsmålet fra henne blir naturlig nok: «Kan kvinnelige forfattere nå fritt utgi bøker i eget navn?» Det kan vi svare bekreftende på. I «Amtmannens Døtre» tar hun opp kvinners likeverd og muligheten til selv å velge ektefelle. Og hun spør: «Kan kvinner nå selv velge ektefelle og gifte seg av kjærlighet?»  Vi kan også svare bekreftende på det. Men vi legger til. Man gifter seg ikke så mye lenger, men treffer en på Tinder eller en annen app og flytter fort sammen og får barn. Man får kanskje flere barn, kjøper hus og til og med hytte. Da hører man ofte de selvforsørgende, godt utdannede kvinnene si: Jeg håper han vil fri snart. Og det er forbausende, for hvor er likeverdet og selvstendigheten her? Så hender det ofte, ja faktisk i nesten halvparten av tilfellene at mannen eller kvinnen finner en ny partner. De får nye barn og overtar hans eller hennes barn. De kalles bonusbarn. Det er en ny familiesammensetning i vår tid. Vi får et slags seriemonogami. En samtale som illustrerer dette ble overhørt mellom to gutter: «Bor Geir hos dere nå?» Ja. «Han var pappaen vår i fjor, han er grei han.»

Vi slipper til et nytt spørsmål fra Camilla. «Har kvinnen full arverett og kan forsørge seg selv?» Ja, vi kan forsørge oss selv og skal ha full råderett over egen formue og inntekt. Men fremdeles er det vanskeligere for kvinner å få lederstillinger enn for menn. Likestilte Norge ligger på 50.plass (privat sektor) bak land som Nicaragua og Columbia. Lønnsforskjellen mellom kvinners og menns inntekter blir heller større enn mindre. Kvinner tjener i snitt 87 % av menns lønn. Forskjellene er størst i privat sektor. Kvinnene dominerer i de lavtlønnede omsorgsyrkene, og der er det ikke alltid det legges til rette for å få full stilling. En del kvinner velger også å ha deltidsstilling. Men får de ikke mindre pensjon da, sier Camilla og hva når mannen finner en annen og stikker av? Jo, sier vi, det er nok mange kvinner som sliter med minsteinntekt. Men noen har jo valgt denne situasjonen selv. Men dere er vel lykkelige nå når dere har oppnådd så mye, mener Camilla. Vi sliter en del med psykiske problemer, sier vi, men på ferske levekårsundersøkelser sier heldigvis mange at de er fornøyd med livet. Og vi er på topp etter de andre nordiske land, de lykkeligste i verden.

Vi takker Camilla Collett så mye for at hun hadde lest John Stuard Mill, satt seg inn i ideene om frihet, likhet og brorskap fra den franske revolusjon, selv hadde hun som kvinne ikke fått anledning til formell utdannelse. Men hun var modig nok til offentlig å heve sin røst i et mannssamfunn.

Den neste vi kontakter er Fredrikke Marie Qvam. Hun levde fra 1843 til 1938, kom fra et velstående hjem i Trøndelag der omgangskretsen var Bjørnstjerne Bjørnson, Olav Aasmundsen Vinje, Ole Bull og andre samfunnsengasjerte mennesker. Fredrikke var flink på skøyter og på ski, deltok i samtalene med de voksne, og ville ikke forstå at hun ikke kunne drive politikk som mennene. Privatlæreren på gården var juristen Ole Anton Qvam fra Molde. Han giftet hun seg med. Han ble senere stortingsmann fra radikale venstre, justisminister og statsminister. Når kvinnene ikke hadde stemmerett, mente Fredrikke at hun fikk påvirke samfunnsutviklingen gjennom mennene. Hun kjente gjennom mannen sin mange politikere og gikk så ofte i Stortinget at hun ble kalt korridorenes dronning. Hun var den ledende i norsk kvinnebevegelse fra slutten av 1880-årene. Hun ledet og stiftet foreninger som Kvinnesaksforeningen, Kvinnestemmeretts-foreningen, Norske Kvinners Sanitetsforening og Norske Kvinners Nasjonalråd.

Fredrikke spør begeistret: «Vi fikk stemmerett i 1913, så dere bruker vel stemmeretten flittig?» Tja. Den beste valgdeltakelsen er nok blant de eldre, sier vi. Og vi er ikke så ivrige etter å stemme ved kommunevalg, der kan prosenten av de som stemmer være nede i 50 %. Men vil dere ikke være med på å påvirke lokalsamfunnet deres da? Vil dere ikke stå på liste og være med i kommunestyret?  Det er jo der dere bor og barna deres skal vokse opp, og nå lyder Fredrikke forarget. Vi trøster med at ved stortingsvalg har valgdeltakelsen økt, den var 80 % ved siste stortingsvalg. Men det har vært unge menn som har mest sviktet i valgdeltakelse, sier vi.

Vi føyer til at vi har kvotering i de fleste politiske partier. Det er flere kvinnelige ordførere, ved siste kommunevalg faktisk 37 %. Men det er fremdeles 54 kommuner som aldri har hatt en kvinnelig ordfører. Og der har vi Molde!! På Stortinget har vi 45,6 % kvinnelige stortingsrepresentanter. Vi har kvinnelige partiledere og vi har hatt to kvinnelige statsministere. Det er bra, sier Fredrikke fornøyd.

«Men hvordan er det med folkehelsen som jeg kjempet for i Norske Kvinners Sanitetsforening?»  Levealderen i Norge er 84 år for kvinner og 81 år for menn, sier vi. Vi har fått bukt med tuberkulosen og andre dødelige sykdommer. Alle har fastlege o g det er gratis å ligge på offentlige sykehus. Men dessverre er sykefraværet for kvinner mye større enn for menn. Vi har ikke noe fullstendig svar på hvorfor, men mener kanskje at det fremdeles er kvinnene som tar det tyngste taket hjemme med syke barn og annet husarbeid. Det kan være fysisk slitasje, men det kommer vel også av at kravene til vellykkethet og aktivitet er så stort at det fører til belastnings-sykdommer og utmattelse. Nå skal vellykkede kvinner helst føde 3 barn. De skal kjøre barna på langt flere aktiviteter enn barna kanskje har helse og lyst til. De skal lage sunn og kortreist mat fra grunnen av. Fremfor alt skal de følge med på sosiale medier og være veltrent på trendy helsestudio. De skal også være sexy så de kan få seg en ny mann om den første stikker av.

Noen følger med på influensernes skjønnhetsidealer, legger seg under kniven for å få stuttende rumper og fyldige lepper som dem. Hår og negler styles hos frisør og negleterapeut. Andre hører til løperne og klatrerne. De søker å bli like sterke og muskuløse som menn. Det krever mye trening, som for noen blir det viktigste i livet. De hører ikke at noen kanskje sier: Slapp av! Slapp av på prestasjonskravet. Det gjør ikke noe om dere av og til serverer ferdigmat og skulker trening. Si til dere selv at dere er gode nok. Vi trenger ikke være superkvinner. Og mannen bør jo også ta sin tørn.

Noen kvinner velger å ta alt ansvaret for en familie alene uten mann. Noen som ikke finner en livsledsager, velger å få barn med kunstig befruktning med en anonym far, som også lesbiske par ofte velger. Også en ny familieform. I det vi takker Fredrikke for stemmeretten og folkehelsen, sier hun til avskjed: «Folk har aldri hatt så korte arbeidsdager og så mye ferie. Hvorfor all klagingen over tidsklemma? Har dere tenkt på om dere disponerer tiden riktig?»

Etter denne reprimanden kontakter vi Cecilie Thoresen Krog, Marie Geelmeyden og Laura Rømcke. De var de første kvinnene som kjempet seg til å ta eksamen artium som inngangsportalen til studier ved universitetet. De tok eksamen i årene 1882, 1883 og 1884.

Da vi kontakter Cecilie Thoresen Krog som var den første som tok eksamen artium og fikk en strålende laud (svært god karakter), og de to som kom årene etter, vil de selvsagt vite om mange kvinner tar studenteksamen i dag. Da kan vi fortelle at i Norge har alle nå rett til 3 års videregående utdannelse, enten yrkesfag eller teoretiske fag. Dessverre er det få jenter som søker mannsdominerte yrker som elektriker og rørlegger, sier vi. Men over halvparten som tar studieforberedende fag, er jenter. Over halvparten av de som tar den høyeste graden på universitetene og doktorgrad, er jenter. Og de tar strålende eksamener. Dette var gode nyheter, sier de tre pionerene. Så er de vel alle i arbeid etterpå ? Vi kan opplyse at vi har stor yrkesdeltakelse blant de høyt utdannede, men at det i det siste har blitt en mote blant enkelte av de urbane at det er så viktig å bake cup cakes til sine barn, være hjemme, ha au pair, trene, gå på byen med venninner og drikke kaffelatte. Men får de jobb igjen om de vil, spør de, og mister de ikke da pensjonspoeng? Tilværelsen blir nok mer usikker, sier vi, men de har kunnet velge det selv.

Så om enkelte kvinner velger selv å stå utenfor arbeidslivet, så er altfor mange unge menn utenfor arbeidslivet. De sakker akterut i vgs og fullfører ikke. Mange forsøk gjøres for å gi dem flere praktiske skoletilbud og å få dem inn i arbeid.

Men det vi kan fortelle våre formødre er at våre nye landssøstre fra land som Pakistan, Irak, Afganistan er svært flittige, jobber hardt, tar gode eksamener og studerer juss, farmasi og medisin og nok er mer takknemlig for mulighetene til god utdannelse enn vi som har blitt vant til det. De deltar også mer i frivillig arbeid.

Den siste vi kontakter er Karin Stoltenberg (gift med utenriksminister og fredsmekler Thorvald Stoltenberg og mor til finansminister Jens). Hun døde for 14 år siden. Hun var byråkrat og fikk i oppgave å lage Arbeiderpartiets familiepolitikk av justisminister Inger Louise Valle på 70-tallet. Hva er Arbeiderpartiets familiepolitikk, spurte Karin. Det er det du skal finne ut, var svaret. Hun laget en familiepolitikk der målet var gode barnehager med god opplæring for barna, et trygt sted med sosial trening og mye aktivitet. Hun ville også at fedrene skulle ta mer ansvar, få mer glede av samvær med barna og fikk innført fødselspermisjon for fedre.

Fedre var nokså fraværende i min generasjon. Min mor hadde tidlig skilt seg fra min far, og jeg bodde fornøyd sammen med henne og katten og alle vennene jeg fikk ta med hjem. Men en dag hadde jeg et spørsmål: Hvorfor lå det ofte en mann på sofaen og leste avisen hjemme hos Berit og Laila, og hva brukte de han til ? Min mor tok kortversjonen og sa han tjente penger til familien, men hos oss var det mamma som gjorde det. Ja, det var greit. Da jeg ble eldre og kom opp i voksen alder, oppdaget jeg begeistret at voksne menn kunne være både til nytte og hygge!

Karin hadde ansvaret for at vi fikk verdens lengste fødselspermisjon. Barnet kom i sentrum. For noen generasjoner var barn noe som ikke skulle ses eller høres. Det var slik at far forsynte seg først av fatet. Nå er det barna. Og det presiseres i lovgivningen at barnas beste skal være det viktigste.

Hun hadde også ansvaret for abortloven, partnerskapsloven og likestillingsloven. Foreldrene fikk rett til fri når barna er syke og vi fikk SFO, skolefritid, en frivillig kommunal ordning.

Det Karin spør oss om: «Har vi god barnehagedekning i alle kommuner?» Ikke helt ennå, sier vi. Problemer med nok bemanning.» Bruker fedrene sin fedrekvote og tar mer ansvar for barna?», spør Karin. Fedrene tar mye mer del i oppdragelsen og har mer tid sammen med barna. Det har blitt vanlig for unge fedre og ta med barna på aktiviteter og å lage mat, sier vi, men noen politikere vil dessverre gjøre fedrekvoten mer frivillig. Og da kan det bli vanskeligere å få permisjon.

Da sier formødrene våre samstemt: «Kvinnene har oppnådd mye på 200 år, men tar vi vare på de verdiene vi har fått på en god måte?»

Samfunnet har oppnådd mye ved å nytte seg av kvinners arbeidskraft og kompetanse. Om vi av og til er ute på sideveier, så har vi ansvaret for å ta vare på de gode forandringene som er oppnådd!

Bitten Linge